Den store reisen

Den store reisen er en dokumentar serie som går på nrk1. Den tar for seg tre familier som blir plassert i tre forskjellige stammer rundt om i verden. Min oppgave er bare å skrive om to av de, det er familien Berg, som består av Karin - moren, Reidar - faren og deres to døtre, Ida og Kristine. De ble utplassert i Namibia til en stamme som kaller seg Himbaene.
Den andre familien er familien Alsos. Den består av Stein – faren, Gry – moren og deres tre sønner, Øystein, Edvart og Isak. De skulle så langt som til Indonesia til en stamme som heter Mentawaene.
Alle disse familiene har nå en ganske stor utfordring. De må lære seg å leve i en helt annen kultur enn den de er vant med. De må spise annerledes mat, de må kle seg etter forholdene og rett og slett leve som en innfødt.

Kommunikasjonssituasjoner

Etter min mening klarte familien Alsos seg veldig bra når det gjaldt å kommunisere. Når man ikke kan samme språk er det ingen annen utvei enn å bruke kroppsspråket, altså nonverbal kommunikasjon, dette var familien Alsos veldig flinke til. Dermed ble stammen også glad, de ble virkelig fornøyd med dem. Man kunne se at de virkelig prøve å gjøre familien Alsos en del av dem, gjør dem tilpasset med deres kultur, gjøre de glade og gjøre dem en del av hverdagen. Vi kan jo ta en kommunikasjonssituasjon der de faktisk forstår hverandre og får noe ut av det. Faren i denne familien er jo en tannlege, og med den tannpleien som Mentawaene holder på med (sliter tennene sine opp men kniv ell) har de stor hull og de fleste har tannverk. Til Mentawaenes store glede drar ikke Stein hjemmefra uten det mest nødvendige utstyret, så han trekker tann etter tann på de innfødte. Dette blir møtt med stor nysgjerrighet, så tilslutt har han vel trekt en tann på de fleste. Dette er også et eksempel på tillit, hadde ikke Mentawaene hatt tillit eller respekt for Stein ville de nok ikke sleppet han til.
Det som også har noe å si for at kommunikasjonen skal funke, er jo at man faktisk er villig til å prøve å forstå hverandre, noe som familien Berg ikke akkurat var så flinke til. De nektet å leve seg inn i den kulturen som møtte dem, noe som førte til usikkerhet fra stammen og sinne fra familien Berg. De var heller ikke noe flink til å kommunisere nonverbalt og de forsøkte fortvilet å kommunisere verbalt (men med sitt eget språk så klart), noe som egentlig bare var bortkastet i og med at Himbaene ikke kan Norsk! For å ta et eksempel, Himba-kvinnene smører seg inn med en blanding av dyre fett og rød sand, dette fordi det er ansett å være pent. Når de vil smøre inn de norske kvinnene nekter de plent, de vil ikke «få på sæ dejn shiten». Himba-kvinnene blir jo fornærmet, de vet ikke hva de skal gjøre for å få den norske familien glad. - «Det regner fra øynene deres hele tiden», sier de til hverandre. De burde vel snart vurdere å leve seg litt inn i kulturen til de de faktisk er gjester hos.

Kulturfiltermodellen

Tar for meg kommunikasjonssituasjonen til familien Alsos. Avsender, altså Stein, ønsker å formidle noe (intendert mening), meningen går igjennom kulturfilteret. Her må Mentawaene anstrenge seg for å skjønne hva han mener. Dette blir da når Stein skal forklare de andre hva han vil hjelpe de med, det at han vil trekke de tennene som de har vondt i. Når denne meldinger er sendt kommer reaksjonene. I denne situasjonen var det positive reaksjoner, de var med en gang villige til å åpne munnen. Men mottakeren har et kulturfilter også, dette kulturfilteret slipper bare inn det som kan oppfattes av mottakeren, sånn som språk og uttrykksmåte. I dette tilfellet ble det ikke brukt så veldig mye språk da. Tilslutt kommer meningen fra mottakeren, disse meningene var jo positive : )

Kulturell forståelse

Jeg mener at det kan bidra til kulturell forståelse. Det at vi får se inn i hverdagen til disse tre stammene viser jo at de lever helt forskjellig fra det vi gjør. De har en annen livsstil, de kler deg annerledes, maten er en helt annen, eller vi kan heller si at hele kulturen deres er helt forskjellig fra det vi er vant med. Så når man får komme så tett på som det man har sjansen til i «den stor reisen», mener jeg at det skal skape en viss forståelse for hvordan kulturen deres er.

"Hun som brøt Sabbaten"

Israel Zangwill ble født i London, (1864-1926) han var en jøde og en betydelig forfatter, kjent for sine aforismer, som f. eks ”Et utvalgt folk er et velgende folk”. Mest kjent er epigrammet ”Et land uten folk til et folk uten land”.
Hans foreldre immigrerte fra Øst-Europa, de bodde for det meste i Plymouth og Bristol men tilslutt slo de seg ned i London hvor de fikk Israel Zangwill. Han gikk på skole ved ”Jews’ Free School” og fullførte utdanningen ved et universitet i London i 1884. Hans karriere startet som journalist, men rundt det tjuende århundre begynte han med drama og ble mer involvert i de sosiale bevegelsene rundt ham.
Men, når Israel døde 1. August 1926 nær hans hjem i East Preston, Sussex, sørget den jødiske verden over tapet av en fremstående tolk, beskytter, og en folkefigur.

"Hun som brøt sabbaten"

Hun er en gammel dame, som har fått brev fra sinn sønn om at han har fått kolera utbrudd og at han kanskje ikke vil stå det over. Han bodde ganske langt unna, og ikke var det mulighet for å ta buss eller fly, som det er den dag i dag. Det var hele 6 mil. Dette var litt av et dilemma. I tillegg er jo "sabbaten" en helligdag for jødene. Så hun ville bryte denne loven for å komme til sin sønn. Rabbinerenes lov er også jødisk, det er lover som forteller hva jødene skal gjøre, eller rett og slett, det forteller dem hvordan de skal leve.
I denne teksten blir Talmundu nevnt. Talmund er den muntlige tolkningen av toraen. Folkene i denne fortellingen bruker kanaler for å kommunisere, disse kanalene er brev og bønn.
Måten jeg oppfatter denne hovedpersonen på, altså den gamle damen, er at hun er litt desperat. Hun nevner hele tiden "lammet mitt, jeg kommer" osv. Hun er også veldig sta, hadde det vært så veldig viktig å komme til denne sønnen så hadde hun mottatt skyss fra personen som spurte henne om hun ville sitte på. "På et tidspunkt fikk en mann med hest og vogn øye på henne og tilbød henne å få sitte på, men hun ristet besluttsomt på hodet". Hadde jeg vært henne hadde jeg ikke brydd meg om religion, dette gjaldt jo faktisk liv og død. Forfatteren, altså Israel Zangwill prøver vel kanskje å si hvor mye religion betyr for de som er en del av den. Man må respektere andres avgjørelser om hvilken religion som er best for dem.